Forskjellen på Politivarslere og Helsevarslere.

I den senere tid har politidirektoratet, politiledere fått så  hatten passer i forhold til sin lederstil, som skaper frykt og utrygghet ikke bare innen politiets rekker, men også blant folk flest.

Politiet er avhengig av tillit fra befolkningen, og det er vanskelig når det stadig avdekkes avsløringer om ureint spill blant ledelsen.

Det er på høy tid og veldig bra at disse trollene kommer ut i lyset og sprekker.

Sammenligner vi med hva som skjer i helsevesenet, så er det like alvorlige ting som blir og burde bli avdekket, men hva skjer?

I tidsskriftet sykepleien står det at 56 varslere har tatt et ansvar i Arendal kommune.

Forholdene som beskrives er så graverende at det ikke er til å begripe, og spørsmålet er hvor lenge har det foregått, før noen våget å varsle? Hvor mange pasienter/pårørende/ansatte  er rammet av denne uverdige situasjonen?

Dette er kun et eksempel, og det finnes mange.

I artikkelen stilles spørsmålet “Hvem er vi lojale mot – arbeidsgiver eller pasient – når viktige etiske og moralske verdier står på spill”

Jeg svarer ar det er lurt å være lojale mot arbeidsgiver, noe annet er som å spille russisk rulett.

Hvorfor får  politivarslere  mer mediaomtale og oppmerksomhet enn helsevarslere?  Jeg tror det har mye med at Polititjenestemannsforbundet har vært ærlige og tydelige i disse sakene. De oppfordrer sine medlemmer til ikke å varsle, fordi varslervernet  i realiteten ikke eksisterer. NSF. oppfordrer sine medlemmer til å varsle, men snur ryggen til de samme medlemmene når represaliene kommer fra arbeidsgiver, og later som fryktkultur er ikke eksisterende.

NSF. har stor makt på dette området, og velger å la medlemmene ta støyten. Hva skal til for å få sykepleiere samlet opp på barrikadene og slåss for faget vårt og integriteten vår, for NSF. gjør det ikke på våre vegne.

I min varslersak ble jeg utsatt for umenneskelig trakassering over år, fordi jeg sto i veien for en skjult sykehusnedleggelse på Rjukan. NSF. satt på samme side som ledelsen både mot meg og til støtte for å legge ned 2 lokalsykehus i Telemark. I ettertid har det vært utallige bevis på en prosess, hvor viktig informasjon har blitt holdt igjen,påstander gjort om til sannheter osv. og at dette har fått alvorlige konsekvenser for pasientene.

Til tross for dette, så er det ingen interesse fra media/folkevalgte/tillitsvalgte til å se sammenhengen mellom hodeløse vedtak-varsling -fryktkultur som  medfører store negative konsekvenser for den enkelte varsler,  og ennå verre er det at uverdige forhold får fortsette uten at nødvendige grep blir tatt.

Så lenge disse trollene ikke slippes ut i lyset, sprekker de ikke og konsekvensene er at de svakeste i samfunnet fortsatt blir behandlet som beskrevet fra Arendal kommune. Sykehus kommer fortsatt til å legges ned, med enorme konsekvenser for befolkningen som rammes.

Så NSF. og andre fagforeninger, hva gjør dere? Vender det andre kinnet til, eller våkner?

Vi helseansatte bør vel også minnes om hvem vi er til for, ingen av oss er ansatt for å tekkes ledelsen i sykehuset eller kommunene. Men de som har forsøkt opplever  ofte “lojalitetsbegrepet”  mot arbeidsgiver som nærmest ukrenkelig , eller “at vi må følge linjene i varsling” som igjen betyr at de forsvinner på et eller annet ledernivå på veien” .

NSF, se til politiet og lær, i tillegg til å lytte til egne medlemmer om hva varslere blir utsatt for og hvor ødeleggene disse prosessene er.

Jeg har selv opplevd en iskald skulder fra NSF, på et tidspunkt hvor min varsling hadde redusert meg fra en ressurssterk sykepleier/leder til et livredd menneske på randen til å ikke orke mer. Dette er traumer man bærer med seg resten av livet med de konsekvensene det gir.

DETTE NSF. ER I REALITETEN DET DERE BER OSS UTSETTE OSS FOR, MENS DERE VENDER OSS RYGGEN NÅR REPRESALIENE  FRA ARBEIDSGIVER KNUSER OSS OG GJØR OSS OM TIL “PERSONALSAKER”.

Min påstand er at så lenge NSF. opprettholder sin taushet og unnfallenhet til varsling -fryktkultur, er de med på å opprettholde denne farlige ukulturen.

 

RAPPORTERINGENS HELSEVESEN

Leste nylig i Dagens Næringsliv at helseministeren hadde fått en ny “genial” ide. Han ville nå vurdere økonomiske sanksjoner mot de sykehusene som ikke rapporterte godt nok i hans øyne.

Alle vi som jobber i sykehusene vet at vi daglig bruker enormt mye energi, krefter og tid på rapporterings vanviddet. Mye av det som  rapporteres har egentlig liten betydning, men tar bort fokuset på det som virkelig bør rapporteres.  Om Høie gjennomfører disse sanksjonene betyr det at helsearbeidere må rapportere mer og med færre ansatte (pga. økonomiske sanksjoner),  så hvem skal da ta ta seg av pasientene?

Journalisten spurte Høie om disse sanksjonene ikke ville gå utover pasientbehandlingen, og da svarte Helseministeren: at sanksjonene skulle være passelig store slik at sykehusene fikk svi, men at ikke pasientene skulle merke det!!

Rjukan sykehus scoret  på topp i samtlige nasjonale kvalitets parameter, men ble likevel lagt ned av Høie med begrunnelse i dårlig kvalitet, så kvalitetsbegrepet har ikke Høie noe særlig forhold til når det virkelig gjelder.

Om lokale ledere skulle våge å fortelle ledelses nivået at disse sanksjonene  ikke er en god ide, og vil ramme pasientbehandlingen med et brak, er det stor sannsynlighet for at i fryktkulturens ånd  må disse “illojale” ledere fjernes og erstattet av “lojale”ledere som gjør som de blir fortalt.

Helseministeren mangler kunnskap, klokskap og evne til å samarbeide med fagkompetansen,  noe som gir svært alvorlige konsekvenser for Norsk helsevesen.  Det vil ta tid å forsøke å få helsevesenet på rett kjøl igjen, etter at nåværende helseminister har blitt fjernet.

 

Hva er grunnen til at helsepolitikere bevisst ikke ønsker å lære av egne og andres feil?

Som helsevarsler hører og leser jeg stadig om at nå må vi komme videre, vi må slutte å sutre og være negative. Sykehuset er borte og vi må gjøre det beste ut av det. Hva er fasiten på å gjøre det beste ut av det? Kommer antagelig an på hvem som stiller spørsmålet. Spør du en lokalpolitiker fra Høyre og Arbeiderpartiet vil nok de si at vi må bygge opp noe nytt, finne andre veier å gå, at de er skuffa over sine moderpartier. Spør du en helsearbeider som f. eks meg, vil jeg si at vi kan ikke, har ikke lov til å glemme. Spør du pasientene, vil de svare at de har betalt og betaler en høy pris etter nedleggelsen av Rjukan sykehus, og sykehusene i Telemark har ikke forbedret seg, snarere tvert imot. Pasienter er som deg og meg, og kan i morgen være deg og meg. Plutselig  rammer ulykker og sykdom oss selv, og når du ikke får sykehusinnleggelse når du skulle hatt det, du blir sendt ut for tidlig, gjerne med uklart behandlingsforløp, og du har opplevd hele sykdomsforløpet som traumatisk av ulike årsaker, hva hjelper det at noen sier du må komme videre? Videre eksisterer ikke for endel pasienter, de er ved veis ende og den reisen blir psykisk og fysisk mye dårligere, enn om vedkommende hadde fått vært på sitt eget lokalsykehus,

Jeg har snakket med mange, ikke bare fordi jeg fortsatt jobber i helsevesenet, men også fordi mange henvender seg til meg for å be om hjelp til å skrive klage, for å skrive innlegg i avisa osv. Men de aller fleste trenger noen å snakke med, fordi de ikke orker belastningen med å stå fram og klage, enten fordi de er for syke, eller fordi pårørende er redd for at de skal få enda dårligere behandling. Uansett så vil disse vonde opplevelsene bli sittende som en verkebyll hos både pasienter og pårørende, og er en stor belastning å leve med.

Vi får ikke bygd opp sykehuset på Rjukan igjen fortelles det, fordi det ikke er politisk vilje til det. Helsepolitikk har altså ikke noe med hva som gir befolkningen et best mulig helsetilbud, men hva det er politisk vilje til. Det vil si at politikere kun handler etter egen vilje/agenda når de tar avgjørelser, som helt klart ikke gagner befolkningen de er satt til å tjene?

Det er uhyggelig enkelt å påvise at nedleggelsen av Rjukan sykehus har påført befolkningen helseskader i mange varianter, og politisk virker det å være helt uinteressant. Kan det være fordi politikere ikke ønsker at deres avgjørelser om å legge ned lokalsykehus som har ført til mindre muligheter til overlevelse og generelt dårligere helse for befolkningen, skal komme for en dag?

En av grunnene til ikke å glemme konsekvensene av sykehus nedleggelser, er at denne regjeringen er i ferd med å påføre andre lokalsamfunn de samme traumene vi har blitt utsatt for.

Skulle så gjerne hatt svar på hvorfor politikere bevisst ikke sjekker ut fakta i så viktige spørsmål for alle som bor i dette landet. Er det sånn at helsetilbudet blir bedre om man legger ned lokalsykehus, eller blir det verre. Om man ser til Tinn samfunnet som nylig har vært igjennom dette, så vil vi som bor her og har skoa på, påstå at det har blitt betydelig verre og mye negativitet på andre områder har kommet i nedleggelsens kjølevann.

Det siste nå er at Vedum fra SP vil støtte nedleggelsen av Kristiansund sykehus, og det sviket er utilgivelig. Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen har stått på barrikadene for oss som kjemper for å beholde våre lokalsykehus, og dolkes nå i ryggen av egen leder, som støtter avgjørelsen om å legge ned lokalsykehuset i Kristiansund.

Politikere er bare mennesker som deg og meg, men de har makt og kan velge å bruke den makten til å gjøre en forskjell.  Min oppfordring til politikere/helsepolitikere, er å ta til seg ordene til Halldis Moren Vesaas. :

Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål strål varme ifrå deg.

 

 

 

PROSESSEN FRA Å VÆRE ÅSNE LINNERUD, LEDER PÅ RJUKAN SYKEHUS OG MAMMAEN TIL ANE,GARD,TRYM OG TRISTAN TIL Å BLI EN LIVREDD “PERSONALSAK”.

De fleste varslere i helsevesenet kan fortelle om hva de ble utsatt for som varslere, og represaliene i etterkant som faktisk kan ta fra den enkelte hele livet. Med hele livet så mener jeg bokstavelig talt det. Jeg kan nesten på dagen huske hvordan jeg ble fratatt mitt gamle liv, og fikk det erstattet med et mareritt.  Som leder på et lite sykehus, og som sykehusets eneste representant i ledergruppa, kan jeg beskrive som så mange andre fra små sykehus, en hverdag som handler om å sloss mot vindmøller. Vi leder/ledet blomstrende bedrifter, faglige dyktige ansatte, fornøyde pasienter og ikke minst sykehus med høy faglig standard og kvalitet, som på Rjukan ikke bare ivaretok tryggheten til Tinn, Tokke og Vinjes beboere, men også alle turistene i det samme nedslagsfeltet.

Min jobb ble med tiden mer vinklet mot å være sykehusets representant som informerte og inviterte fagfolk/politikere og andre til å med egne øyne observere og sette seg inn i den egentlige sannheten om Rjukan sykehus, som var noe helt annet enn den “sannheten” foretak ledelsen og fagfolk fra “større” sykehus i Telemark (som aldri hadde satt sine bein på Rjukan sykehus), kunne informere om. Dette var selvfølgelig en stilletiende bestilling fra ledelsen om at Rjukan sykehus skal vi på sikt få lagt ned, og alle midler i så henseende  var tillatt.

I februar 2011 leser vi i lokalavisa at Direktøren ville gjøre store endringer på sykehuset, og han ønsket ingen innsigelser på den avgjørelsen. Journalisten fra avisa ringte meg og ba om en kommentar på Direktørens uttalelser, og mitt svar var at jeg reagerte på at dette var informasjon vi ledere, tillitsvalgte og ansatte fikk gjennom media, og at jeg var bekymret for at det forslaget vi ikke visste hva inneholdt, ville være med på å fjerne sykehusets bærebjelker som igjen var starten på en styrt nedleggelse av sykehuset.

Med den uttalelsen ble mitt liv forandret. Jeg ble en “illojal” ansatt og det ble satt i verk et ganske stort og mektig apparat for å få meg fjernet, og det skulle skje raskt. Jeg hadde nemlig skapt “angst og utrygghet” hos ansatte og hos befolkningen generelt med min uttalelse fikk jeg beskjed om, og jeg svarte at den angsten og utryggheten var det nok ikke jeg som sto for, snarere sykehusledelsen.

Jeg kunne skrevet flere bøker om represaliene jeg ble utsatt for, men begrenser meg til å fortelle at de var mange, de var utspekulerte og de kom i rask rekkefølge.

Jeg leste i denne perioden i lokalavisa at det hadde vært et allmøte på sykehuset 24 februar 2011, hvor pressen var tilstede. Der ble det opplyst fra Sykehusdirektøren om at Åsne Linnerud var ute av ledelsen, og var “blitt en personalsak”. Jeg vet ikke hvorfor og av hvilken grunn jeg var “blitt en personalsak”, det visste heller ingen andre, men uansett mitt liv ble aldri det samme igjen.

I denne perioden hadde jeg kontakt med NSF i Telemark og NSF sin representant i STHF. Det kom raskt en konklusjon om at denne saken måtte juridisk avdeling i NSF. ta seg av. Jeg hadde flere telefoner og samtaler med NSF. i denne perioden, og spurte  spesifikt om juridisk avdeling hadde spesialkompetanse på sykepleie ledere. Fikk ingen respons på dette spørsmålet, det virket som de ikke oppfattet dette som en reell problemstilling, og jeg fikk heller ikke noe svar på om de hadde hatt mange saker hvor sykehusledere var blitt sparket/fjernet?

Jeg hadde bistand i en periode fra NSF, men i en slik Kafka prosess, hvor så mye tyngde/penger og makt ble lagt inn fra sykehusledelsen i STHF, så hadde jeg en følelse av at NSF. på et ganske tidlig tidspunkt egentlig “bakket ut”. De mente jeg vanskelig ville vinne en rettsak uansett og at de rådet meg til ikke å gå rettens vei. Jeg var livredd/rasende og fortvilet om hverandre, men ba etterhvert likevel NSF. om å ta denne saken til retten. Da fikk jeg erfare en  annen og mindre sympatisk side av NSF,og tonen ble over natten lite hyggelig og jeg følte meg nedverdiget også av NSF. og de avviste også å kjøre min sak i retten.

Jeg skaffet egen advokat, jeg var faktisk skikkelig redd på det tidspunktet, fordi NSF. hadde gitt sykehusledelsen et signal om at jeg var fritt vilt uten noen form for beskyttelse, noe sykehusledelsen benyttet seg av. Det endte etter hvert med at Jeg betalte egen advokat, fikk “en slags” jobb i sykehuset, tapte mye penger, og følte jeg hadde solgt sjela mi.

I 2010/2011/2012 var ikke varsling et så aktuelt tema som i dag, og arbeidsgiver opplyste flere ganger om jeg var da virkelig ingen varsler, kun en ansatt man ikke kunne bruke lenger, og NSF. ville heller ikke operere med varslerbegrepet i denne saken. Dette er nemlig sakens kjerne, at arbeidsgiver vil gå langt for at ikke den ansatte skal få varsler status, så kan de enkelt fjerne vedkommende (som selvfølgelig ikke blir fjernet for å ha varslet om kritikkverdige forhold), men blir fjernet fordi de ikke har bruk for vedkommende lenger, eller vedkommende mangler egnethet/kompetanse osv. her er kreativiteten stor. Så når man ikke har varsler status har man heller ikke rett på varsler vern, så er det problemet løst.

Politiets Fellesforbund v. Sigve Bolstad går nå ut og advarer sine medlemmer mot å varsle, fordi varsleren i realiteten ikke har noe vern. NSF. derimot v. leder Eli Gunhild By oppfordrer sine medlemmer til å varsle uansett.

Hvordan kan NSF, anbefale at vi sykepleiere skal gi opp det livet vi en gang kjente ved å varsle, når de selv ikke har tatt innover seg begrepet varsling og fryktkultur? Jeg har skrevet flere brev, sendt flere mailer til NSF. v. leder for å forklare og be om at de faktisk setter seg inn i min situasjon og hører min varsler historie. At deres håndtering av arbeidsgivers trakkasering av meg gjorde meg fullstendig rettsløs. Svaret fra NSF. har vært en øredøvende taushet.  Eli Gunhild By, ikke be oss sykepleiere om å gi opp livene våre, når dere som vår fagorganisasjon snur ryggen til oss og viser oss en kald skulder når livet rakner fordi man gjør det man er satt til som sykepleier, leder og medmenneske.

Til opplysning ble Rjukan sykehus bestemt lagt ned 11. desember 2013. Det har vært en stygg prosess uten spilleregler fra ledelsen, og  ansatte og innbyggere har betalt en høy pris, og prosessen har skapt en stor politikerforakt. Det jeg fikk mye av mitt og mine barns liv skadet for, var at jeg forsøkte å etterleve NSF. sine kjerneverdier som er TYDELIG, STOLT og MODIG.

 

 

Å “drite” i eget reir.

 

Jubelen sto i taket både her i Tinn, men også mange andre steder i Telemark, da nyheten ble kjent om at Frøyshov gikk av som direktør ved sykehuset Telemark med øyeblikkelig virkning.

Uansett sitter man igjen med en bitter smak i munnen, når vi ser resultatet av hva sykehusledelsen med Frøyshov i spissen har klart å rasere av helsetilbudet i hele Telemark de siste årene.

Helseminister Bent Høie har brukt Frøyshov som  fasit i alle spørsmål angående utviklingsplanen, avviklingsplanen for sykehuset på Rjukan og i Kragerø.Mange har skrevet leserinnlegg, holdt appeller, vært på gjentatte møter med Stortingspolitikere osv,. undertegnede har til og med skrevet bok om prosessen. Vi tidligere ansatte på Rjukan sykehus hadde flere møter med foretakstillitsvalgte på sykehuset for å informere om de katastrofale konsekvensene det ville få om man la ned to veldrevdne lokalsykehus, noe som også var grundig dokumentert fra mange hold. Det opplevdes derfor som et ubeskrivelig stort svik. da ansatte representantene, foretakstillitsvalgte for NSF, Legeforeningen og Delta stemte for å legge ned Rjukan og Kragerø sykehus .Så gikk det som vi alle vet, nedover for full musikk.

Avviklingsplanen til Frøyshov har allerede fått katastrofale følger, og det vi hittil har sett og erfart er nok bare toppen av isfjellet.Politikere på Stortinget har i sine storhetstanker om å gjøre sykehuset Telemark i Skien til et gigant sykehus, mistet bakkekontakten på veien og saget av greinen de selv sitter på. Ordføreren i Skien gikk til og med ut og kritiserte fylkeslegen da han startet granskningen av dødsfall og andre alvorlige hendelser på sykehuset Telemark. At folk dør uten tilsyn på en overfylt sykehuskorridor fordi overbelegget er katastrofalt høyt som følge av nedleggelsen av lokalsykehus, kan vel neppe kalles for skremselspropaganda, men snarere en realitetsorientering. Det toppet seg for meg da jeg fikk høre at foretaks tillitsvalgte for NSF. på sykehuset Telemark gikk ut og beklaget at direktøren gikk av og at NSF. hadde hatt et godt samarbeid med Frøyshov. Det er et ordtak som heter” å være sin egen verste fiende”, og det vil jeg nok kalle Ann Iserid. Vik –Johansen i sin lovprisning av sykehusdirektøren. Mener Vik -Johansen virkelig at hun har sykepleierne i Telemark med seg i denne uttalelsen?

Syns hun at utviklingen i sykehuset Telemark både for pasienter og ansatte har blitt forbedret etter Frøyshov ble direktør?

Alle disse som helt ukritisk har lovprist en leder som til de grader har kjørt en så viktig virksomhet som skal ta vare på folks liv og helse i grøfta, bør nå ta en grundig titt på seg selv i speilet. Fra Høie til Telemarks politikerne på Stortinget, ordføreren i Skien, foretaks tillitsvalgte fra NSF, Legeforeningen og Delta og ikke minst sykehusstyret med Tom Jørgensen i spissen.

Denne grundige granskningen i speilet vil avsløre at dere har ”DRITI” i eget reir, og det ser verken bra ut eller lukter godt.

 

 

Mitt innlegg på Nasjonal Sykehuskonferanse i Kristiansund

NASJONAL SYKEHUSKONFERANSE LØRDAG 20 AUGUST I KRISTIANSUND

Fra boka ”Personalsaken” 22 desember 2011 på møterommet ”brakka” på Rjukan sykehus. Dagen da glassbobla knuste, og personalsaken var over.Det var ingen vei utenom, jeg visste det men det gjorde usigelig vondt. De jeg stolte på i den grad det var mulig i den situasjonen var der. Tror de alle forsto at jeg ikke kunne klare dette alene. Ansiktene rundt bordet var alvorlige og triste, seksjonslederen, sykepleieren i kommunen og min veileder i denne perioden hadde også forsøkt å være bindeleddet mellom meg og NSF. I Telemark.

Enhetslederen på operasjon, som jeg hadde vært leder for i 7 år og som hadde vært der for meg hele tiden, og ikke minst ortopeden med stor integritet som hele veien hadde vært en uvurderlig støtte. Jeg var i oppløsning, jeg kjente det selv, alt raste. Jeg kunne ikke skrive under på dette, det stred imot alt jeg sto for og det føltes som jeg solgte sjela mi, og hvem var jeg da?

Ortopeden var tydelig mot meg, du må redde deg selv, ungene dine og huset ditt nå  men siste ord er ikke sagt i denne saken. Jeg gråt og raste, lett for dere å si,  dere er ikke meg. Nei, de var ikke det, men jeg visste de hadde rett. Jeg grein som en unge, og opplevde at de ble sittende. Ikke nok med at de så meg så liten og redd, men jeg tenkte også at avmakten nok føltes stor for de også, for de hadde også prøvd på alle mulige og umulige måter å få stoppet denne prosessen som var blitt satt i gang av ledelsen ved sykehuset Telemark.

Julegaven fra STHF. som bestod i at jeg hadde frist til lille julaften kl. 16 til å skrive under kontrakten ellers?

Hvordan kunne jeg makte å lage jul for ungene? Sa det høyt, det klarer jeg ikke. Seksjonslederen fra operasjon som trengte gjennom tåka, og sa at det må du  ingenting er viktigere enn ungene dine, det er det du må ha fokus på nå.

Det ble julefeiring i Fjellveien på Rjukan det året. Vet at møtet 22. Desember med mennesker som brydde seg, og visste hva dette handlet om, fikk meg til å beskytte meg selv , ved å gå inn i en form for nummenhet som fikk meg gjennom jula. Jeg sov flere timer om natten og jeg klarte til og med å spise. Jeg skylder dere en stor takk. Det var med deres hjelp jeg klarte å gjennomføre julefeiringa. De var der da jeg trengte det, og der og da hadde det en stor betydning.

Jeg sendte melding til advokaten og ba han gi beskjed om at jeg kom til å underskrive kontrakten. Han var vel også lettet for han hadde forklart meg mange ganger at uansett hvor god sak man har, så var det ingen garanti for utfallet av en rettsak jeg ville ille kunne miste huset og bli sittende med mer gjeld og uten jobb som eneforsørger. Alle odds var mot meg, men det betydde ikke at det var mer riktig å skrive under av den grunn. Jeg bestemte meg der og da, at jeg en dag skulle fortelle hva jeg og kollegaene mine var blitt utsatt for av ledelsen i STHF, hva det det hadde utsatt hele sykehuset i et fantastisk arbeidsmiljø for, og ikke minst hva dette hadde gjort med barna mine.

Jeg hadde en tidligere sjef som hadde en definisjon på idioten. Han forsøkte å få til noe men fikk det ikke til. Hva gjorde idioten da, jo han prøvde igjen og igjen og fikk det fortsatt ikke til. Jeg hadde jo gjentatte ganger forsøkt å si ifra og for ikke å gjøre som idioten, trakk jeg meg tilbake for å få ut mitt budskap slik at det faktisk ble hørt.

Gunnar Sønsteby (Kjakan) en av Norges mest kjente motstandsmenn under 2. verdenskrig svarte når han ble spurt om han hadde vært redd i løpet av krigen, at det var han ikke for han var fra Rjukan. Jeg er heller ikke spesielt redd av meg og er også fra Rjukan, men i saken mot sykehuset Telemark har jeg faktisk kjempa for livet, og vært skikkelig redd. Dette er grunnen til at ”Personalsaken” ble skrevet.

Dette var kort fortalt litt av prosessen som endte med at jeg ble en personalsak, og fikk sparken etter 30 år på Rjukan sykehus. Den offisielle versjonen var at jeg ikke visste hva som skulle til for å utvikle et fremtidsrettet og robust lokalsykehus, mens min påstand var at dette var en styrt nedleggelse hvor de fjernet bærebjelkene sykehuset var bygget på og at jeg sto i veien for deres planer.

Jeg begynte som leder for Rjukan sykehus etter 18 år som sykepleier og 3 år som leder på driftskontor, sånn at jeg visste hva som skulle til for å få sykehusavdelinger til å fungere, og hva som ikke var mulig.

Jeg satt i ledergruppa for Blefjell sykehus i flere år, og det å sitte å være med på mange av de diskusjonene var utrolig provoserende. Det var snarere unntaket enn regelen at ledergruppa tok hensyn til lokale ledere og tillitsvalgte. Og jeg lurte ofte på hvordan de kunne tro de ville lykkes uten å ha verken tillitt eller støtte hos ansatte?

De to siste årene satt jeg som eneste representant fra Rjukan sykehus i ledergruppa, og det eneste jeg klarte å oppnå var at de ikke våget å fremme de mest vanvittige forslagene for å legge ned Rjukan sykehus bit for bit bare fordi jeg satt der. Husker spesielt en runde rundt bordet hvor direktøren ville høre vår mening om et prosjekt, og jeg svarte at dette tror jeg ikke er lurt, og dette vil ikke fungere. Da var svaret at om jeg ikke var lojal så kunne jeg bare slutte. Slik tror jeg nok mange sykehus ledes i dag.

I 2010 uttalte sykehusdirektøren seg i lokalavisa at han kom til å gjøre store endringer på sykehuset på Rjukan, og han ønsket ikke noen protester på det. Etter denne uttalelsen ringte journalisten til meg og ville ha en kommentar fra meg som leder, og jeg uttrykte min bekymring både for at vi ble informert gjennom media, men også at jeg var bekymret for disse omorganiseringene som egentlig var et bestillingsverk fra ledelsen, og hvor resultatet var bestemt på forhånd. Fra den dagen ble jeg offisielt erklært som en” illojal” medarbeider, en personalsak og etter det ble livet aldri helt som før.

I 2013 satte ledelsen i STHF i gang med en plan de selv kalte utviklingsplan, som i realiteten var en utbyggingsplan i Skien på bekostning av å fjerne lokalsykehuset på Rjukan og i Kragerø. For disse to sykehusene var dette en avviklingsplan. For å få gjennomført dette satte selvfølgelig ledelsen sammen grupper med stor tyngde samt ledere for de forskjellige gruppene fra de de to sykehusene som skulle overleve, og en ansatt/tillitsvalgt fra Rjukan og Kragerø som gisler i hver gruppe og som bevis på at dette hadde vi selv tatt del i.

Vanlige prosedyrer i omstillingsprosesser i helsevesenet er at det lages et bestillingsverk, hvor resultatet er lagt og resten er et spill for galleriet. Dette vil jeg tro er gjenkjennelig for befolkningen i Kristiansund også.

I disse prosessene har jeg undret meg stort over at ansatte, tillitsvalgte og lokale ledere høflige går inn i prosesser med sykehusledelser og følger selv spillereglene til punkt og prikke, og når prosjektet er over har deres uttalelser ingen betydning, fordi sykehusledelsen ikke følger noen spilleregler. Jeg hører stadig uttalelser som vi må være med, ellers har vi ingen innflytelse osv. Men problemet er at dette ikke er prosesser, det er bestillingsverk hvor fasiten er lagt på forhånd, OG DERE HAR I REALITETEN INGEN INNFLYTELSE UANSETT.

Min påstand er at flere sykehus kan bli lagt ned, fordi vi er for naive og godtroende. Jeg mener bestemt at vi helsearbeidere må våge i mye større grad å sette pasientbehandling i fokus, og ikke at lojaliteten oppover i systemet skal være førende. Ikke vær så forbanna redde, men stå sammen, bruk media slik at flere får øynene opp for hvor skittent spillet er, før det er for seint. De fra Rjukan som var med i prosessen som gisler, ble nærmest latterliggjort, underveis i prosessen mens ledelsen på sin side uttalte i ettertid at disse prosessene har ansatte og tillitsvalgte på Rjukan vært delaktige i.

Det er vanskelig for meg å begripe at noe menneske i denne verden kan påstå at kvaliteten på helsetjenester blir bedre om man legger ned sykehus.

I første sida i en Telemarks avis uttalte lederen i pre- hospitale tjenester i Telemark, at kvaliteten på akuttbehandlingen på Rjukan ville bli betydelig bedre når sykehuset var lagt ned, og erstattet av en ekstra ambulanse Så jobben vi 120 ansatte utførte var i hans øyne til skade for pasientene. Sykehusledelsen ønsket ikke å dementere disse uttalelsene, de fikk stå ubesvart.

Klinikksjefen i sykehuset Telemark uttalte også i media at de opprettet 8 senger på Notodden i en overgangsfase, men når sykehuset på Rjukan hadde vært lagt ned et års tid, ville vi ikke trenge sengene lenger, så da kunne fjernes. Det kom underveis i prosessen fram at sykehusledelsen i Skien /Notodden mente at de pasientene som lå på Rjukan sykehus, egentlig ikke skulle vært innlagt????????? Det betyr i realiteten at legene på Rjukan var totalt udugelige samtlige i ledelsens øyne.

Kan nevne at det i utgangspunktet var korridorpasienter både på Notodden og Skien, før de la ned Rjukan og Kragerø sykehus.

Vi på Rjukan har fått føle på kroppen hva konsekvensene av å miste sykehus fører med seg, noe som faktisk nå rammer alle pasientene i hele Telemark. Tror alle i her i salen forstår alvoret i en slik situasjon, men det som ikke snakkes like mye om er hva det gjør med oss mennesker at en så stor urett som vi har vært og fortsatt er utsatt får fortsetter. Alle politikere vet det, alle andre som har makt og myndighet vet det, men ingen reagerer. Ikke bare har vi mistet lokalsykehuset vårt i et skittent spill, men det vi skulle sitte igjen med etter utviklingsplanen følges heller ikke. Som en tidligere kollega uttalte: en urett blir ikke mindre om flere utfører den over tid.

Fylkeslegen og Helsetilsynet har slått alarm, det har blitt rapportert om flere dødsfall pga. overbelegg og for få ansatte. Ansatte får ikke nødvendig opplæring, blir beordret til doble vakter, har et umenneskelig arbeidspress osv. og man kan jo bare tenke seg mørketallene på alle hendelsene som ikke har kommet opp i dagen. Pasientklagene strømmer inn til fylkeslegen fra pasienter og pårørende.

I prosessen rundt min personalsak/skjult nedleggelse av sykehuset nektet NSF etter hvert å kjøre min sak for retten, fordi de mente jeg hadde liten mulighet til å vinne mot STHF. Ved å åpenlys ikke støtte meg mot ledelsen i STHF ga de samtidig et signal på at jeg var fritt vilt noe selvfølgelig ledelsen benyttet seg av. Av den grunn hadde jeg ikke noe annet valg enn å skaffe meg egen advokat og koste det selv. Jeg hadde forsøkt å være ”tydelig, stolt og modig”,som er NSF sine kjerneverdier, men når jeg sto i stormen måtte jeg stå aleine.

Skal fortelle dere om et meklingsmøtet jeg hadde med min advokat i Tingretten. Det var mange saker den dagen, også flere fengslingsaker, og jeg husker jeg fniste hysterisk og spurte om det kanskje gjaldt meg. Det gjorde ikke det, men har vel aldri i mitt liv følt meg så liten. Jeg krøp nærmest ut døra etterpå , og der sto sykehusets advokat og personalsjefen å snakket sammen, og jeg tenkte der snakker dere sammen om et møte dere har vært i på jobben, mens dere la mitt liv i ruiner. Nettopp her er kjernen  i varslersaker, at ledelsen gjør dette i arbeidstiden, mens som varsler kan du miste jobben, hjemmet ditt, samt utsettes for enorme belastninger for deg selv og din familie.

Et viktig spørsmål jeg har stilt meg er fagforeningenes rolle i foretaksmodellen. I sykehusstyret i Telemark stemte NSF, DELTA og Legeforeningen for å legge ned lokalsykehuset på Rjukan og i Kragerø.

I oppdragsdokumentet til sykehuset Telemark stod det at ”når utviklingsplanen var gjennomført, skulle resultatet av tilbudet bli minst like godt eller bedre” Overfor Høie og regjeringen informerte sykehusledelsen at disse to sykehusene ble lagt ned for at kvaliteten skulle bli bedre på helsetilbudet i Telemark, og den åpenbare løgnen ble sagt fordi Høie har uttalt at ingen sykehus skulle bli lagt ned pga. økonomi.

Kan nevne eksempler fra en protokolltilførsel fra sykehuset Telemark underskrevet av direktør og samtlige foretakstillitsvalgte. Noe som viser at den offisielle uttalelsen sykehuset kom med til Stortinget er en bevisst løgn, noe de foretakstillitsvalgte også er klar over.

Datert 14 Mai 2014.

-Tillitsvalgte er bekymret for den økonomiske situasjonen som sykehuset Telemark HF er kommet opp i.

-Den stipulerte bemanningen for 2015 ved Kragerø og Rjukan sykehus er meget sårbare, og vi mener her at det er lagt inn en altfor lav grunnbemanning.

-Vi er redde for at arbeidspresset ved de somatiske sengepostene på Notodden og i Skien vil bli enda høyere enn det vi ser i dag.

-Vi stiller spørsmål ved om vi klarer å opprettholde samme kvalitet og pasientsikkerhet ved så stort nedtak av ansatte.

-Vi er kritiske til effekten av de foreslåtte risikoreduserende tiltakene i ROS- analysen som foreligger i dag

-Med tanke på lignende prosjekter i andre foretak, stiller vi oss undrene til at ny sengefløy i Skien kan stå ferdig høsten 2017.

Dette var noen av bekymringen fra tillitsvalgte i Telemark sykehus. Ganske tydelig at man som tillitsvalg tok valg for å spare penger, selv om man var helt klar over at pasienttilbudet ville reduseres betraktelig. Situasjonen for ansatte ville bli betydelig  forverret og flere ville miste jobbene sine. Dette gjort samtidig som de satte sin underskrift på et prosjektet som hadde som mål å gjøre pasienttilbudet i Telemark bedre.

Kanskje på høy tid å stille spørsmål til hvem sentrale tillitsvalgte har sin lojalitet til.

Når så sykehuset ble nedlagt, skulle man tro at fagforbundene stilte med topp ekspertise når ca.120 ansatte skulle omstilles. Vi så f. eks. aldri snurten på en jurist. Tillitsvalgte kom ofte til Rjukan i samme bil som ledelsen, og det kunne virke som lojaliteten og nærheten til ledelsen var tettere en lojaliteten til egne medlemmer. I ettertid har ansatte blitt klar over at de i den umenneskelige prosessen de sto i, på langt nær fikk den hjelpen og støtten de hadde krav på fra sine forbund.

Undertegnede som har vært i dette gamet lenge stilte med ekstern ekspertise (bodygard), fordi jeg ikke fikk tilbud om jobb videre på Rjukan, selv om jeg var en av de som hadde lengst ansenitet. Til slutt måtte ledelsen beklage at de hadde gjort feil og gi meg et nytt tilbud.

Kan nevne en ansatt i renhold uten førerkort fikk beskjed om at hun kunne ta med seg en madrass å ligge i kjelleren, siden hun bare fikk jobbe ettermiddager på Notodden sykehus og da gikk det ikke busser. Men et tilbud hadde hun jo fått!!!!!!!!!!

Vi har blitt påført store sår i Tinn samfunnet som ikke kommer til å gro på mange år, og min påstand er at helse Sør- Øst og sykehuset Telemark med Høie i spissen, sammen med feige Telemarkspolitikere på Stortinget har vært med på å gi oss en dårligere helse. Nettopp fordi det ødelegger mennesker å bli utsatt for det jeg vil kalle grove overgrep

Å legge ned Kristiansund eller andre sykehus for den saks skyld, vil utsette befolkningen for de samme traumene og smerten vi har blitt påført.

Dette er ikke den utviklingen jeg ønsker for mine barn, at ærlighet og integritet ikke gjelder lenger. At du som helsearbeider og sentral tillitsvalgt kan gjøre karriere om du er lojal med ledelsen og ser gjennom fingrene på hva som er god og verdig pasientbehandling.

Noen viktige poeng jeg vil trekke fram på slutten er:

1.Hvorfor støtter mange foretakstillitsvalgte at sykehus skal legges ned, fortrinnsvis et annet sykehus enn der de jobber, og gjerne med et håp om at nettopp deres sykehus skal bygges ut og styrkes?

2.Hvordan kan folkevalgte tillate at helseforetak legger ned sykehus uten at det er foretatt grundige risiko og sårbarhetsanalyser i forkant?

Kan det ha noe å gjøre med at da hadde man aldri kunnet legge ned sykehus?

3.Når resultatene av en endring får katastrofale følger, hvorfor stilles ingen til ansvar?

Jeg tror det har å gjøre med at de som stilletiende har vært med på dette, og som plutselig møter resultatene av sin egen feighet i døra, ønsker selvfølgelig at dette skal forbigås i taushet.

TIL SLUTT VIL JEG NOK EN GANG GJENTA MEG SELV, SE TIL TELEMARK OG SØRG FOR AT DET SOM HAR SKJEDD DER IKKE GJENNTAS ANDRE STEDER I LANDET.

MIN OPPFORDRING TIL MEDIA ER OGSÅ, HVORFOR ER DET INGEN SOM VIL SETTE SEG INN I HVA KONSEKVENSENE HAR BLITT ETTER AT TO LOKALSYKEHUS ER LAGT NED I TELEMARK? DA HADDE FLERE FÅTT OPP ØYNENE FOR DE ALVORLIGE RINGVIRKNIGENE DET PÅFØRER HELE SAMFUNNET.

ETTER DET VI HAR VÆRT UTSATT FOR I TINN OPPLEVER VI EN STOR POLITIKERFORAKT, OG NORGE OPPLEVES IKKE LENGER SOM ET DEMOKRATI. DET TROR JEG NOK STEMMER MED BEFOLKNINGEN I KRISTIANSUNDS OPPLEVELSE OGSÅ.

DERE ER UTSATT FOR EN STOR URETT OG DET SKAL MAN IKKE AKSEPTERE. DA JEG FIKK SPARKEN SA MOREN MIN AT NÅ ANER DE IKKE HVA DE HAR GJORT, OG HVEM DE HAR GJORT DET MOT. DET SAMME GJELDER DERE I KRISTIANSUND, SE HVA DERE HAR FÅTT TIL I DAG, GI DERE ALDRI,

”SYKEHUSET ER SAMFUNNETS HJERTE OG DET SKAL OG MÅ FORTSETTE Å SLÅ BÅDE HER I KRISTIANSUND OG FOR ALLE SYKEHUS OVER HELE NORGE”

 

 

Farlig sykehusledelse i Telemark

I Telemark oppleves nærmest et surrealistisk spill om dagen, med sykehusdirektør Frøyshov i spissen. Helt fra hun begynte som direktør opplevde jeg en leder som opptrådte som om jeg ikke eksisterte da jeg skrev et langt og utfyllende brev om varslingen jeg sto i, som jeg ønsket løst i samarbeid med ledelsen. Svaret var at vi håper du tar imot tilbudet vi har gitt deg.  I ettertid ser vi at Frøyshov svarer med de samme setningene til alle uansett hva hun blir spurt om. Som et slags skuespill hvor svarene er innøvd på forhånd og spørsmålet virker egentlig totalt uvesentlig for direktøren.

Slik har hun ledet sykehuset i en avviklingsprosess ( hun kalte det utvikling) støttet av sentrale politikere, NSF, Legeforeningen og Delta med full støtte fra sykehusstyret. Det kan virke som om Frøyshov er Høies mentor og at de nærmest kjører sykehuset Telemark i grøfta som et bevisstløst tospann uten noen form for realitetsorientering. (Den samme metoden kjører forøvrig  Høie resten av helse Norge i grøfta med)

Hva slags mekanismer er det da som gjør at de som støttet direktøren, nå ikke evner/ikke velger å å innrømme at de har vært med på en utvikling som gjør at Telemark sykehus har blitt en pasient felle?  Personlig syns jeg at både helsetilsynet og fylkeslegen kom for seint på banen i forhold til det vanstyret som har fått utvikle seg i sykehuset Telemark, men nå har granskningen avslørt svært dårlig pasientsikkerhet, flere dødsfall som et direkte følge av dette, manglende/dårlig ledelse og et konstant stort overbelegg både på Notodden og i Skien.

Sett i ettertidens lys vil det unektelig virke merkelig, at etterhvert som avsløringene om dette vanstyret kommer for en dag, tviholder både politikere og andre på at dette går bra. AP ordfører i Skien Hedda Foss Five syns fylkeslegen driver skremselspropaganda når han informerer om resultatene etter tilsynet.  FRPs Bård Hoksrud syns ikke det er så farlig fordi dårlig styring og dårlig pasientsikkerhet har foregått så lenge på sykehuset Telemark. Styreleder Tom Jørgensen uttalte at dette hadde ikke noe med nedleggelsen av Kragerø og Rjukan sykehus å gjøre for overbelegg har vi hatt før vi la ned Kragerø og Rjukan sykehus!!!!!

Disse uttalelsene har så store brister at det virker på grensen til direkte latterlig. Tror redselen for å bli avslørt er så stor at disse velger å stikke hodet i sanden og håpe dette går over av seg selv, og at de ikke vil bli avslørt for å ha vært delaktig i avgjørelser som nå alle pasienter i hele fylket lider stort under. (I tillegg til svært belastende arbeidsforhold for ansatte.)

Vi innbyggere i i Tinn kommune, samt lokale politikere har blitt behandlet på en måte som nærmest er ubeskrivelig av den samme ledelsen og av de samme politikere. Vår pasientsikkerhet og vår tillit til sykehuset Telemark og sentrale politikere er for de aller fleste av oss ikke eksisterende.

SP ved Kjersti Toppe og Lundteigen har påpekt gang på gang hvor gal denne prosessen er, og det jeg virkelig undres over er at når ble pasientsikkerhet og menneskers rett til et trygt helsevesen uviktig for andre partier? Jeg tror nemlig ikke det er slik at andre partier ikke ser den samme galskapen. (SV støtter også opp om kritikken av sykehusledelsen.)

At redselen for å bli avslørt er så stor, at man faktisk aksepterer at det ikke er trygt å være pasient på sykehuset Telemark, er nærmest som å pisse i buksa for å bli varm. Det manglet ikke på advarsler ved å legge ned to veldrevne lokalsykehus, uten at man i forkant hadde gjort grundige konsekvens og sårbarhetsanalyser.

KAN NOEN HEVDE  AT OPPDRAGSDOKUMENTET  ER FULGT, NÅR DET STO AT ETTER  UTVIKLINGSPLANEN (“AVVIKLINGSPLANEN”) VAR GJENNOMFØRT SKULLE RESULTATET AV PASIENTSIKKERHETEN BLI MINST LIKE GOD, ELLER BEDRE EN TIDLIGERE?????

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva skjer med ansatte, tillitsvalgte og lokale ledere i Kristiansund i disse dager.

Det har nå blitt satt ned en arbeidsgruppe knyttet til prosjektet SNR. (nytt sykehus på Hjelset og DMS i Kristiansund)                                                                                                   Dilemmaet for ansatte/tillitsvalgte/lokale ledere er om de skal velge å “være med i båten, eller henge etter i en jolle”. Klart at man vil være med å bestemme/planlegge helsetilbudet til befolkningen i sitt eget nedslagsfelt, det er jo det vi helsepersonell brenner for, og er opptatt av. Jeg sitter ikke på noen fasit i dette spørsmålet, men vil forsøke å dele med meg noen erfaringer vi gjorde oss i Telemark, når Sykehuset Telemark startet sin Utviklingsplan. (I realiteten en avviklingsplan for Rjukan og Kragerø sykehus.)    Vi hadde de samme dilemmaene som man har i Kristiansund, og ansatte/tillitsvalgte ble med i prosjektet for å kunne påvirke resultatet slik at befolkningen i vårt nedslagsfelt skulle få et best mulig helsetilbud.

I realiteten viste det seg at ledelsen og gruppa var satt sammen på en slik måte at ansatte fra Rjukan sykehus ble helt usynlige og nærmest  latterligjort. Fasiten var allerede satt, og prosjektet kun et spill for galleriet. Det å være mindretallet i en slik gruppe er utrolig utmattende og ikke minst ensomt, samtidig så blir man på en måte et gissel under hele prosjektet, fordi man skal være “lojal” under prosessen.  Når fasiten var lagt, så sto ansatte fram og fortalte at dette var en uverdig prosess, og at de kun hadde vært gisler for ledelsen i et skinnprosjekt, men da var det for seint.

I ettertid har de som var med i prosjektet i Telemark fra Rjukan sykehus, hatt det utrolig vondt. De brukte masse tid, krefter og engasjement for et best mulig tilbud til egen befolkning, de fikk ingen innflytelse og ble brukt som gisler for at dette var avgjørelser de hadde vært med på.

Om ansatte/tillitsvalgte fra Kristiansund sykehus opplever tilsvarende, så er det utrolig viktig å ikke la seg bruke. Om og evt. når dere opplever at dere ikke har reell inflytelse på prosjektet, ha en strategi klar på forhånd. Da tror jeg det er viktig å gjøre omverden oppmersomme på hva som foregår og at det i realiteten er et skinnprosjekt, som dere ikke vil være endel av. Da kan man bruke media og andre kanaler for å få oppmersomhet rundt saken.

En av de som engasjerer seg for et best mulig helsetilbud i Kristiansund skriver at: helsepersonell er noe av det mest uselviske “folkeslaget” jeg kjenner til, de har til en hver tid pasientens beste i sentrum også i denne saken.

Det tror jeg hun har rett i sett fra representantene fra Kristiansund sykehus sitt ståsted, men kanskje fokuset er et helt annet fra helseledelsen. Vi helsepersonell som daglig jobber med pasienter, er ikke forberedt på den virkeligheten vi møter i slike sammenhenger. Jeg har flere ganger formidlet at fra Rjukan møtte vi med gode argumenter, dokumentasjon og forskning, og ble møtt med tanks og kanoner fra ledelsen. Grunnen til min store skepsis til SNR. prosjektet er at prosessen ikke har vært redelig eller fulgt spillereglene hittil. Når man bygger et prosjekt på uredelighet, er bakrunnen dårlig i seg selv, og svært alvorlig er det da at de samme menneskene skal  fortsette prosjektet videre.

Vi ønsker ikke at virkeligheten er så rå som den egentlig er, og jeg er redd for at det kan gjøre at flere sykehus går tapt, fordi vi er for naive i fohold til kyniske helseledere som er villige til å gå over lik for å få det som de vil.

Dette ment som gode råd, og ta gjerne kontakt om dere kjenne “varselslampene brenner” underveis i prosjektet, så bidrar jeg gjerne om man ønsker det.

Jeg vil gjøre alt som står i min makt for at uretten som er gjort mot befolkningen i Tinn,Tokke og Vinje og Kragerø av sykehuset Telemark:

IKKE SKAL SKJE IGJEN MOT ANDRE SYKEHUS/SYKEHUSANSATTE ELLER  MOT BEFOLKNINGEN I DISSE SYKEHUSENES NEDSLAGSFELT.

 

 

En skamplett for det Norske demokratiet.

SP og SV inviterte til høring om Nasjonal helse-og sykehusplan, og jeg  ble bedt om å holde et innlegg om Rjukan sykehus. Jeg fikk mange gode og positive tilbakemeldinger etter innlegget, som igjen har gitt meg inspirasjon til å fortsette bloggen. I tillegg var det utrolig mange dyktige og inspirerende foredragsholdere.

Innlegget mitt 14. Januar 2016 på Stortinget med tema: Nasjonal helse-og sykehusplan.

SKAL PROSESSEN RUNDT OG RESULTATET AV UTVIKLINGSPLANEN I TELEMARK BLI MALEN FOR MORGENDAGENS HELSEVESEN?

Som stedlig leder på  Rjukan sykehus, var det min plikt å varsle når det ble foreslått å fjerne viktige funksjoner som igjen ville ta vekk bærebjelken sykehuset var bygget på, og som i realiteten var en styrt nedleggelse. Den offisielle versonen var at sykehuset skulle utvikles til å bli “robust” og “bærekraftig”. For å gjøre en lang historie kort ble jeg sparket og sykehuset lagt ned på en særs brutal måte. (Den prosessen kunne jeg fortalt mye om)

Sykehuset Telemark startet en utviklingsplan (i realiteten en avviklingsplan for Rjukan og Kragerø sykehus) et bestillingsverk hvor avgjørelsen var tatt på forhånd og prosjektet kun et spill for galleriet. Risiko og konsekvensanalyser ved å legge ned 2 lokalsykehus, tok ikke ledelsen seg bryet med. Direktøren skulle heller ikke legge ned sykehuset, men gjøre det om til et “dagsykehus”, et begrep uten innhold og mening.

Utviklingsplanen ble vedtatt på tross av store protester fra befolkningen, og hvor kommunen ble ført bak lyset og totalt overkjørt. Som om ikke det var nok, viser det seg (selvfølgelig)  at sykehuset heller ikke oppfyller sine forpliktelser i  forhold til utviklingsplanen  Dette kan de gjøre uten at det stilles et  eneste kritisk spørsmål fra politisk hold.  At Tinn Tokke og Vinje er store turistkommuner med  enorme fjellområder, at vi har tunginndustri og at veiene de siste årene har blitt stengt ut av dalen flere ganger pga. ras, flom og ekstemvær, at luftambulansen f. eks i 2015 ikke kunne komme 60 dager i strekk pga. uvær og tåke har heller ingen interesse hverken for Telemarkbenken på Stortinget,  Regjeringen eller Helseministeren.

Ledelsen ga ut bevisst feilinformasjon og undergraving av fakta, men i realiteten hadde direktøren all makt i himmelen og på jorden, og Høie valgte å legge ned et av landets beste lokalsykehus som scoret i toppskiktet på samtlige nasjonale kvalitetsparametre med begrunnelse i at sykehuset hadde for dårlig kvalitet. (Refererte her til Mads Gilbert sitt innlegg hvor han beskriver den utsrakte konsesjonen Ibsen privatsykehus har fått av en rekke spesialiteter i lokalene til Rjukan sykehus, uten noe spørsmål om kvalitet og volum fra Høie eller annet politisk hold.)

Avgjørelsen og måten denne er tatt på i forbindelse med å legge ned et livsviktig helsetilbud, lyser som en hån mot hele vårt demokrati, og det politiske miljøet (med unntak av SP og til dels SV) og media har vært totalt fraværende. De partiene som i valgkampen garanterte for Rjukan sykehus ble plutselig tause og svært unnvikende. Lokalpolitikere og befolkningen opplevde et stort svik fra Stortingspolitikere, ikke minst fra Telemarksbenken. I realiteten har vi blitt 2. rangs borgere med dårlige mulighet for overlevelse og i tillegg tilført store helsemessige belastninger.

Hva er det som gjør at det ikke er av interesse å finne ut av hva som egentlig skjedde etter nedleggelsen av Rjukan og Kragrø sykehus?

Noen eksemler på hva som har skjedd i ettertid:

Først i ettertid når sykehuset er nedlagt kommer fylkeslegen med krass kritikk til sykehusledelsen over måten de har behandlet ansatte og over manglende oppfølging i en så vanskelig tid for alle. Ansatte var totalt overlatt til seg selv uten noen form for oppfølging eller støtte, og pasientbehandlingen i denne perioden var god på tross av manglende ledelse og takket være dyktige og ansvarlige ansatte.

Ansatte sitter fortsatt igjen i sjokk og vantro over hva de har blitt utsatt for. Omstillingsamtalene foregikk stort sett slik at sentrale tillitsvalgte kom til Rjukan i samme bil som ledelsen, og vi erfarte skremmende nok at nærheten til ledelsen var  tettere for disse enn nærheten til egne medlemmer. Med tanke på at NSF, Delta og Legeforeningen. stemte for å legge ned Rjukan sykehus,  ønsket nok ikke de som hadde vært med på å støtte denne fatale avgjørelsen, at uretten vi var utsatt for skulle komme opp i dagen, men helst forbigås i stillhet.

Både Notodden og Skien sykehus hadde korridorpasienter før Rjukan sykehus ble lagt ned, og dette har selvfølgelig økt. Fylkeslegen gransker nå to helt klare dødsfall av pasienter som har dødd i korridor uten tilsyn/behandling. Forrige uke hadde Notodden 70 pasienter på 40 senger, og akutte pasienter måtte sendes til andre sykehus. Forholdene på Notodden sykehus er svært kritikkverdig. Overfylte pasientrom, pasienter i korridorer, på bøttekott om de er så heldige at de får en seng. Ansatte blir beordret til overtid/dobble vakter stadig vekk og arbeidsforholdene er dårlige med svært liten tillitt til lokal  ledelse. I tillegg sliter fastleger og legevaktsleger med å få lagt inn Øhj. pasienter pga. overbelegg.                         Da har jeg ikke engang vært inne på angsten kronikere, alvorlig syke, i tillegg til hver og en av oss føler og opplever ved å vite at vi kanskje ikke får den hjelpen vi trenger når vi trenger den, eller at vi ikke rekker fram til nærmeste sykehus før det er for sent.

Fylkeslegen avslørte 13 januar 2016 at halvparten av i alt 26 utskreven pasienter i Telemark ble skrevet ut fra sykehus uten dokumentasjon på hva slags medikamnter de sto på.

Dette er bare noen få utvalgte eksempler, og ingen våger å varsle om forholdene.             Min konklusjon er at helsevesenet styres av en fryktkultur, hvor ledere blir valgt ut etter lojalitet oppover i systemet på bekostning av lojalitet til pasienten. Vi har mange eksempler på hvilke represalier varsere blir utsatt for om de går ut med informasjon om kritikkverdige forhold.

Min oppfordring er: Se til Telemark, bruk det som har skjedd der som et skrekkens eksempel på hva som IKKE MÅ SKJE andre steder i landet.                                                               Politikere har ikke bare sovet i timen, de må ha vært bevisstløse i lange perioder.                   Det vi har opplevd i forbindelse med prosessen rundt nedleggelsen av Rjukan sykehus, har gjort noe med hele vår tillitt til demokratiet og skapt stor politikerforakt.

HØR PÅ DETTE:                                                                                                                                                  I oppdragsdokumentet som lå til grunn for utviklingsplanen i Telemark  sto det at de endringene som evt. ble vedtatt skulle gi pasientene i nedslagsfeltet et minst like godt eller bedre helsetilbud enn de opprinnelig hadde!!!!!!!

Som historien viser, så er det helt uvesentlig hva sykehusledelsen/styrene og Høie sier de gjør, når erfaringen viser at det de sier de gjør, er noe helt annet enn de det de faktisk gjør.

Bjørnson sa at : Fred er ei det beste, men at man noget vil.

JEG SIER: DRIT I FREDEN OG TA DEN KRIGEN SOM TRENGS FOR AT FOLK OVER HELE LANDET SKAL FÅ DET HELSETILBUDET DE HAR KRAV PÅ OG RETT TIL.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er politisk selvmord å fortsette å behandle dype infiserte sår med plaster.

Hva helseminister Høie og Solbergs regjering sier at de gjør, er noe helt annet enn de faktisk gjør. Rjukan og Kragerø sykehus er lagt ned, Kristiansund står i ferd med å fratas sitt sykehus, i tillegg til at mange andre sykehus står i ferd med å miste livsviktige funksjoner og på sikt legges ned.

Når vedtak er fattet på uriktig grunnlag, og både sentrale folkevalgte og deres støttespillere gjør dette åpentlys, så er det i seg selv en fare for demokratiet og rettsikkerheten. Når vi samtidig vet at å varsle om disse kritikkverdige forholdene vil få store negative konsekvenser for “varsleren” er vi virkelig ute å kjøre.

Det blir utalt fra ulikt hold at nå som  sykehuset på Rjukan er borte, må vi komme oss videre. Hvordan kommer man seg videre da? Skal vi sette  plaster på et infisert sår, og late som det gror, eller skal vi starte antibiotikabehandlig og evt. skjære ut dødt kjøtt?

Vi velgere krever det samme av politikere som vi  krever av helsepersonell som behandler infiserte sår. Gå tilbake, og se på hva som gikk galt. Rens såret på nytt, ta prøver for å finne ut hva slags bakterier som har forårsaket infeksjonen, og kom jevnlig til kontroll for å påse at antibiotikabehandlingen virker, slik at såret gror. I tillegg ville vi krevd at det settes inn tiltak for å hindre nye infeksjoner.

Vi forventer det samme av våre folkevalgte.

Mange mennesker har blitt, eller står i ferd med å bli fratatt grunnleggende trygghet for liv og helse, og det kan vi ikke, skal vi ikke på noen måte akseptere.

Sykehus/helsepersonell som setter plaster på infiserte sår, vil påføre mennesker store helseproblemer og i endel tilfeller vil ubehandlede infeksjoner være dødelige. Det samme er tilfellet med  nåværende feilslåtte helsepolitikk,  mennesker vil dø på grunn av den.

Å bevisst fortsette en politikk som setter på plaster, når en vet at infeksjonen blomstrer under, kan vel knappest kalles noe annet en politisk selvmord.